Namdal Skyttersamlag

Namdal ble skilt fra Inntrøndelag i 1907. De hadde da vært sammen siden 1881 under ”Inntrøndelagen og Namdalens Folkevæpningssamlag”.

            Namdal fikk ingen problemer med å organisere seg. Det første samlagsmøtet ble holdt i Namsos 8. mai 1907, og det styret som ble valgt var et meget sterkt styre.

            Lensmannen Ivar Berre, tidligere formann i Inntrøndelag og Namdal, ble og formann i det nye samlaget. Med seg i styret fikk han med seg kjente skyttersaksmenn som Ola Seem, Erik Spillum, H. Stene og O. S. Welde. I denne ledelsen var det samlet mye erfaring i samlagsadministrasjon allerede fra starten, da de fleste hadde vært i styret i det tidligere samlaget.

            En tar og med de som ble valgt til de øvrige tillitsverv, da også de, med rette, står som pionerer i Namdal Skyttersamlag, og de som ble valgt var: Varamenn til styret Alfred Holen, sersjant Lømo, John Solum, O. B. Olsen og M. Leren. Samlagets første skyttertingsmann(Fellestyret som det ennå hette) ble Erik Spillum, med O. B. Olsen som varamann. Revisorer Albert O. Foss og O. B. Olsen, med varamenn M. Leren og G. Waade. Albert O. Foss ble senere tilsatt rollen som kasserer i samlaget.

            Den 31. august og 1. september ble det første samlagsstevnet i Namdal holdt i Namsos og den første samlagsmesteren ble M. Leren fra Namsos.

            Ved delinga ble 36 skytterlag lagt under Namdal Skyttersamlag. Og i åra framover økte samlaget jevnt og trutt. Nye lag ble stiftet, men for flere av dem var det ikke liv laga. Særlig i Ytre Namdalen var det mange smågrender som prøvde seg. Også i utkantstrøka av innlandet ble det startet opp med optimisme, men hvor man etter kort tid måtte gi opp.

            Skytebane var vel for de fleste den store bøygen. Det var få medlemmer til å dra lasset og støtteordningen monnet ikke stort.

            Etter 3 år var samlaget kommet opp i 43 lag og for første gang over 100.000 skudd. 1912 ble foreløpig topp år med 48 lag som sendte inn årsmelding. 1447 skyttere og 129.347 skudd. Disse tall ble stående som rekord i flere år. Allerede året etter begynte man å ane den markerte nedgangen og krisen under første verdenskrig, som nådde bunnen i 1917, som var et stort kriseår for hele skytterbevegelsen, med blant annet nesten total ammunisjonsmangel. Sett under ett klarte Namdal seg i denne tida bedre enn andre samlag. Samlagsstevnet i 1917 ble avviklet etter programmet. Selveste kontorsjefen Ola Five, var tilstede under dette stevnet.

            Åra omkring 1920 nevnes likevel som noen av de beste i perioden fram til krigsutbruddet i 1940. Dette til tross for at aktiviteten hos laga i Ytre Namdal var klart synkende, noe samlagsformannen mener skyldes geværmangel. Ellers er det mange lag som i denne tida klager over de høye ammunisjonsprisene.

            Som spredte glimt fra samlagets årsmeldinger kan nevnes om optimistiske toner i 1911, hvor det foruten god fremgang nevnes at det nåe er bare to kommuner og ett sokn som mangler skytterlag, nemlig Gravvik, Vemundvik og Sørli. I Sørli var lag i emning og samlagsformannen håpet at de to andre kom med, noe han anså som nødvendig, for at samlaget skulle kunne overta de militære pliktene som de ville bli pålagt fra 1913. Og i 1913 medles det om at nå er det ett eller flere skytterlag i hver kommune og at samlaget var godt rustet for de nevnte pliktene. I 1913 ble lagstroppordningen innført og i det første året melder samlaget om i alt 476 lagtroppsskyttere. Flest i Namsos med 25, dernest Ranum med 18. Men dette var langt under forventningene.

            Meldinga for 1915 er ikke så optimistisk. Der er nedgang og som grunn for dette angis ”de dyre tider”, problemer med å skaffe ammunisjon, samt at påbudet om den tvungne lagtroppskytinga har ført til utmelding, særlig av sosialister og at det av den grunn var lag som hadde innstilt. Spesielt gjorde disse tendensene seg gjeldene i Ytre Namdal, hevdet samlagsstyret. Anti-militære strømninger var vel og grunnen til at Geisnes Skytterlag direkte meldte seg ut i 1917. Laget kom aldri igjen.

            Lagtroppskytinga kunne for øvrig ikke gjennomføres i Namdal i 1915. Samlaget rekvirerte og fikk tilsendt 15000 skudd i god tid, men da regimentet (IR 13) ikke sendte godkjenning på lagtroppene før sent på høsten, møtte det hele sløyfes.

            I årsmeldinga for 1920 gir samlagsstyret uforbeholden ros til Høylandet Skytterlag for rettidig, pen og nøyaktig årsmelding, samt at laget er et av de som har arbeidet best.

            Året etter gis det ros til lagsformennene, som tillegges æren for stor framgang i samlaget.

            I 1921 gikk oppmuntringa til Abelvær for framifrå lagsarbeide.

            Toppen i førkrigstida nådde samlaget i 1920 med 1459 skyttere fra 48 skytterlag og 133.620 avfyrte skudd. Antall skytterlag var høyest i 1920 med 50 skytterlag.

            Senere utover 1920-åra var ikke tonen fullt så optimistisk. Klagene over de urimelige høye prisene på ammunisjon og gevær var mange. Dertil hadde strømninger som bevegelsen ”Det brukne gevær” sin virkning. I slutten av tiåret var nedgangen merkbar. Medlemstallet i laga minket og enkelte lag ga opp. Men også i denne tida dukket det opp nye lag, som Sandøla i 1923. Flere lag kom i enkelte år i undermåls situasjon. Men for å berge tilskuddet plusset samlaget gjerne disse på et nabolag. Som eksempel kan nevnes Krækling, som i 1928 bare hadde fem medlemmer. Disse ble plusset på Årfor. Året etter var Årfor undermåls og de ni medlemmene de hadde, ble ført over til Krækling. Slik gjorde man det best mulig ut av situasjonen. I perioden 1927-1936 var antall skyttere godt under det samlaget begynte med i 1907. Arbeidløshet og krisetid gjorde og sitt til attergangen.

            Bunnen ble nådd i 1934 med 826 skyttere i 34 lag. Året etter gikk tallet på skytterlag tilbake ytterligere med et. Men med flere skyttere og man begynte å øyne fremgang. Etter hvert som krigsskyene over Europa ble mer og mer truende, økte og forståelsen for det skytterlaget stod for. I 1938 var man kommet opp i 38 skytterlag og 1181 aktive skyttere, men det var først i etterkrigstida at samlaget kom opp på samme nivå som de beste åra omkring 1920.

            Etter krigsopphør i 1945 og de nærmeste åra var oppslutningen om skytterlaga nesten enorm. Skytterlag som, i trengselstida før krigen, ble borte, tok i mange tilfeller opp aktiviteten. Det ble og stifta nye lag, til tross for at de fleste skytebaner var sterkt forfalt og stor grad av geværmangel, var det en ubeskrivelig optimisme. Men etter hvert som krigshendingene kom mer på avstand, avtok også interessen for skyttersaken, slik at det i slutten av 1950 og først på 1960-åra var ganske sterk tilbakegang.

            Selv om en igjen fikk økende oppslutning, så har det skjedd en strukturendring i Namdalen. Oppslutningen om de større og sentrale laga og det har blitt færre lag. Skjerpede krav til baneanlegg og utøvelse av skytesporten er nok noe av årsaken til at flere småsamfunn og grender har gitt opp skyttersaka.

Utviklinga i Namdal Skyttersamlag etter 1945:

1946                36 Skytterlag               1571 Skyttere

1950                52 Skytterlag               2533 Skyttere

1955                48 Skytterlag               2280 Skyttere

1960                38 Skytterlag               1866 Skyttere

1965                35 Skytterlag               2078 Skyttere

1970                32 Skytterlag               1965 Skyttere

1975                29 Skytterlag               2563 Skyttere

1980                32 Skytterlag               3504 Skyttere

Av Kommunikasjonsmessige og geografiske årsaker ønsket skytterlagene Bindal og Terråk(slått sammen til Indre Bindal) overflytting fra Vefsn Skyttersamlag til Namdal Skyttersamlag. Dette gikk i orden i 1975.

 -----Dette er hentet fra Boka: Skyttersaken i Inntrøndelag og Namdal. Laget av: Morten Veimo og utgitt av Inntrøndelag og Namdal Skyttersamlag 1983.